Nok unnskyldninger

Ja nå skal jeg slutte å unnskylde meg og love bedre tider her på bloggen min.
Jeg har fått meg et liv og det skal ikke unnskyldes:-)
Men for dere som fremdeles tar turen innom her i håp om at jeg skriver noe nytt så kan jeg jo fortelle noe nytt da. 7. april begynner jeg i ny jobb!
Jar menighet kan glede seg til å få en litt brukt kateket fra vestlandet
som kommer til å slite stort med bokmålsliturgien i starten....
Nå må jeg lære meg velsignelsen,
Fader vår og trosbekjennelsen på bokmål igjen....
Etter snart 10 år som vestlending er ikke det gjort over natta,
men de av dere som kjenner meg vet at jeg er tilpasningsdyktig og
jeg legger nok om til kvasi østlandsk  ganske fort. Merkelig nok så har det alltid vært lettere for meg å snakke østlandsk...

Jeg skylder på naboene jeg hadde da jeg vokste opp på Vestre Nedenes. 
Når vi nå er igang med nyheter om meg så er den en nyhet som er så mye nærmere 
og så mye større at den må også deles når jeg er igang. 
Min kjære og jeg gifter oss 23. februar 2008! 
Det blir stort for oss i Guds og vitners nærvær, 
men vi kommer ikke til å feire stort etterpå denne dagen. 
Bryllupsfesten blir nok mest sannsynlig på østlandet en plass den 13. september. 
Vel det var nok nytt for denne gang. 
Legger ved et bilde av forloveden min og meg:-)

4 dager til jul!

Nå har det jammen ikke skjedd noe her på evigheter og det er sikkert ingen som leser her mer, men nå vil jeg jo ønske alle mine venner og bekjente en velsigna jul! Her om dagen var jeg på julebord med jobben og spiste deilig julemat betående av pinnekjøtt og svineribbe med tilbehør som hører til. Deilig var det! Etter maten kom selvsagt undrholdninga og jeg falt pladsk for historien som ble lest opp på herlig rogalansk. Den fortellinga vil jeg gjerne dele med alle mine venner og håper dere får en herlig julehøytid!

De små armane
av Andreas Jacobsen (Ajax)

Det va bare ei vega igjen te julaftå, og 'u Johanna og 'an Broremann holdt på å pakk'inn julapresangane. Di sang mens de gjore det, for ingen ting e så godt te pakk'inn itte så ein goe gammale julasang. Ikje noge lage så fine brettar på pappere så "Deilig er jorden", og aldrig bler sløyfene så flåtte så når du knytta di te tonane fra "Her kommer dine arme små".
Pakkane va ikje store, og det så va inni di va ikje dyrt, men både 'u Johanna og 'an Broremann sang så det sko vera pelskåber og mansjettknappar av gull di pakkte inn.

Han Broremann sang høgast, for ennå e 'an så liden, at for han e det å synga ein slags mosjon, jamgoe med å løyba rondt nullen elle å hålla tikken med di store guttane. Han sang så det jomte. Der va rå å hørra at 'an va i fine form.

Pluttseligt stopt'an og så gronnanes på 'u Johanna, og 'u Johanna så kjenne blikke, va med ein gong klar øve at 'u konne forbereda seg på å besvara vanskelige spørsmål.
-Kaffor e det bare di små armane så komme i stall at gå? spørt'an Broremann.

Hu Johanna så ikje va rektigt med på nodene, klydde seg på leggen, noge så gjør svert godt på tenkingå. - Bare di små armane? sa 'u for å vinna ti.
- Ja nettop di små armane. Han Broremann hørtes utålmodige ud. - Me sang jo nettop "Her kommer dine arme små".
Hu Johanna klydde seg på leggen igjen. Svert lenge denne gongen.
Arm betyr fattige, sa 'u då kløingå begynde å virka på fantasien.
- Nå lyge du godt. Han Broremann sende na et sint blikk. - Du lyge så det renne or deg. Arm e arm, og hvis du kan få ein arm te vara det sama så fattige, så borde du gje ud ei nye lesebog for folkeskulen.

Der blei ei svere kløing på leggen igjen. Denne gongen så lenge at 'an Broremann fekk ti te å gå ud på kjykken og finna seg ei sjeva. Det va akkorat det posteromme hu Johanna trengde, for då 'an Broremann kom inn igjen, va tantasien i fodle beredskap.
- Nå ska du komma og setta deg med siå av meg, sa 'u Johanna, - for nå vett eg koss det e. Nå ska du få hørra om di små armane.
- Ein arm e alså ikje det sama så fattige? sa 'an Broremann.
- Kan sjynna 'an e kje det. Hu Johanna slo ud med hånnå. - Ein arm e ein arm, akkorat så ein fod e ein fod, og di armane så der står om i julasangen e armane te nogen små ongar så eg skal fortella deg om nå.
- Du e vel aldrig ude på lyging igjen? Han Broremann sende na et mistenksomt blikk.
- Hvis eg lyge nå, sa 'u Johanna, - så ska eg stå på hendene ytterst på tage på det nya hotelle.
- Eg trur deg, sa 'an Broremann og satte seg godt te rettes.

- For mange hondre å siden, begjynd'u Johanna, - hendte det at der kom et lide barn te verå i ein stall i ein by i Jødelann. Dette barne va komt te verå for å hjelpa di så hadde det vondt, serligt di så hadde tonge ting å slida på. Du veid å slida på tonge ting, røyne på armane, Broremann. Bare prøv å trekk ei håndkjerra elle dra ei rolla. Det e tongt det.
Han Broremann va enige og sa ingen ting.

- For at adle di så sleid på tonge ting sko ble glae, fort'satt 'u Johanna, - kom der nogen englar ner på jorå for å fortella om det litla barne i stallen, det så va komt te jorå for te hjelpa. Kem di møtte fortellde di at nå konne di slutta å slida på tonge ting. Det va'kje nødvendigt lenger. Det litla badne sko greia med di tonge tingå. Di fleste bare lo av englane, serligt di med store og sterke armar. - Et baden, sa di, - koss ska et baden klara det me baske med. Di viste englane musklene sine. - Kjenn på di, sa di. - Det e sånt så må te for å klara tonge ting. Det e noge aent enn et baden i ein stall. Englane kjende på musklene. - Skrøbelige greier, sa di. - badne i stallen e sterkare.

Då blei di med di store og sterke armane sinte og sa at englane konne grava seg opp i himmelen igjen, ellers sko di visa di ka kraftige muskler konne brugast te.
- Føyg englane opp i himmelen igjen? spørt'an Broremann.
- Kan sjynna di gjor'kje det, sa 'u Johanna. - Englane e kje sånn. Di bler kje fornerma for det om nogen brese seg med svære muskler. Istedenfor å fyga opp te himmelen, gjekk di rondt og vekkte adle di små bådnå i Jødelann, di så hadde tynne og små armar, og sa at nå måtte di kle på seg og gå te Betlehem, for der, i ein stall, va der et lide baden så ville hjelpa di hvis di hadde tonge ting å slida på.
De fleste av bådnå blei glae og begjynde å kle på seg, for ennå di hadde såve lenge, konne di kjenna koss det verkte i armane av ting di hadde balt med mens di lekte om dagen.

- Bare fyll sjernå, sa englane, - og ikje ver redde, for me fyge omkring i nerhedå og passe på dokker.
- Ler oss ein sang fyst, sa ongane. - Det e lettare å gå når me synge. Det e langt te Betlehem og beinå våres e liga så små så armane.
- Ja, dåkker ska få ein sang, sa englane og smilte. Syng denne:

Her kommer dine arme små,
o Jesus i din stall at gå.
Opplys enhver i sjel og sinn
at finne veien til dig inn.

- Fandt ongane stallen? spørt'an Broremann.
- Adle så har små armar, finne stallen, sa 'u Johanna.
- Det e bare di så e krye av di store musklene sine så går i totlevase på veien.

Hausten er her

Hei godt folk. For å prøve å motbevise den siste posten så skriv eg igjen:-) Haust i Hardanger er heilt fantastisk! Vi har hat nokon hauststormar allereie, men nå er den friske, kalde, klare haustdagen her og det er blå himmel så langt auge kan sjå og ein trur at himmelen aldri kan bli grå igjen. Eg tar solbrillene på meg når eg sett meg i bilen om morgonen, om eg ikkje gløymer dei, slik eg gjorde i dag og det blir livsfarleg å kjøre mot Tørvikbygd i det sterke motlyset. Men eg nyt hausten. Ser på dei flotte fargane på blada, og eg blir glad av sola som skin. Livet er herleg på slike dagar! Håper du har ein herleg dag der du er! Kos deg i hausten!

Føler dette gjelder meg:

Ligger bloggen for døden?

Et amerikansk forskningsinstitutt har beregnet at 200 millioner mennesker har sluttet med bloggene sine dette året. Det kan bety at de siste års bølge av blogger stopper opp. Det er imidlertid ingen fare for at fenomenet forsvinner, for det lanseres tre millioner nye blogger hver måned.

Det er ikke nok med kvalitet dersom du skal ha en blogg folk interesserer seg for. Du skal også være en aktiv blogger. Den politisk konservative bloggeren Glenn Reynolds oppdaget at hans amerikanske lesere forventet nytt innhold hele tiden. Folk lurte på om noe var galt med han dersom han ikke hadde kommet med noe nytt på seks timer.

En blogg er en krevende plattform. Du må være intenst opptatt av å si noe hele tiden. Du kan ikke ta helgefri eller ferie. Med disse forventninger til gode blogger, er det klart at mange faller av lasset.

Vi har sett det her i Norge også at mange med respekt for seg selv må ha en blogg. Bare må ha det. Det er ikke alle som vet hva de har gitt seg i kast med. Du skal ikke bare produsere ord i rask frekvens, du skal også ha innhold i det du publiserer på bloggen din.

Tidsskriftet Christianity Today forteller om en katolsk blogger som la ned bloggen for å vie tiden sin til å skrive bøker. Hun mener boken er bærer av varige verdier, men bloggen er et kortvarig blinkskudd.

Et mer edruelig forhold til blogg som plattform kan sikre at dette fenomenet har en god framtid. Det vil alltid finnes mange mennesker og bevegelser som har noe å si. Bloggen er da en rask og interaktiv plattform mange fortsatt vil se nytte av.

Geir Magnus Nyborg – gmn@fom.no

generalsekretær i Familie & Medier – Kristent medieforum

Må bare skryte litt

Her ser dere min kjære datter på TV:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/270376

tilbake til kvardagen!

Heisann godt folk som framleis gidd å lese denne bloggen. Kvardagen er atter her. Er begynt på jobb igjen, men det er lite som skjer. Framleis er det berre soknepresten, kyrkjetenaren og eg som er på jobb. Ingeborg er tilbake i barnehagen og i løpet av sommaren hat ho mista sin fyrste mjølketann. Vi har vore fire veker på Sørlandet og av dei dagane var det 4 dagar vi var på stranda. Sommaren har ikkje vert mykje å skryte av sånn værmessig, men vi har hatt det fint med gode venner. Tusen takk til Ellen og Anders som vi budde ei veke hos i det svære slottet ;-) Takk til familien Røyset som alltid får meg til å føle at eg og er ein del av familien. Tusen takk til familien Aas for lånet av leilegheita. Ikkje berre lånte eg den gratis, men eg fekk vere med på det som skjedde i familien elles og. Takk for fine måltider og samtalar. 4. august var bryllaupet til Anders og Ellen og det var heilt nydeleg! Takk for at eg fekk vere med å dele den minnerike dagen med dykk! Trur nok det kjem eit referat frå bryllaupet etterkvart (Hanna, eg veit du ventar på det). I måro etter jobb køyrer vi til Fedje og treffer slekt og venner der. God helg alle samen!

Denne syns jeg er fin:

Bryllupet i Kana

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor va der (jomfru Maria, altså), og Jesus og disiplene hans var også invitert (vel, vel, eg er oppriktig talt ikkje så sikker på at alle disiplene var invitert; på invitasjonen sto det sikkert ”Jesus med ledsager”, og det betyr én person, ikkje tolv). Da tok vinen slutt og Jesu mor (jomfruen igjen) sa til ham: ”De har ikkje meir vin.” (sånt skjer når noen drar meg seg elleve gjester ingen hadde regnet med.) ”Kvinne, kva har du med mitt å gjøre?” sa Jesus (denne setninga gir jo ingen mening i det hele tatt, noe som tyder på at Jesus var begynt å bli litt børst), ”min time er ennå ikkje kommet.” (Det Jesus forsøker å si, kan oversettes til noe sånt som: ”Må eg gjøre alt her, eller?”) Men hans mor sa til tjenerne: ”Det han sier dere, skal dere gjøre.” (med andre ord: ”Se, sønnen min kan et artig party-triks!”) Nå sto det noen vannkar der, slik skikken var etter jødenes forskrifter om renselse. Det var seks kar, og hvert av dem tok to eller te anker. (Et anker er ca 30 liter.) ”Fyll karene med vann” sa Jesus (Det blir da til saman ca. 450 liter vann dersom vi går ut frå et snitt på to og et halvt anker per kar.) Og tjenerne fylte dem til randen.

”Øs nå opp og bær det til kjøkkenmesteren,” sa Jesus, og de bar det til kjøkkenmesteren, som smakte på vannet, og det var blitt til vin. (Vi kan bare gjette oss til hvordan dette bryllupet utartet seg, men når noen kommer trekkende med 450 liter vin etter at man har drukket opp det som var beregnet på å holde per hovud – vanligvis ½ flaske hvitvin, 1 flaske rødvin pluss konjakk – er det rimelig å anta at det ble litt av ein rotbløyte.) Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea ( men utpå kvelden var det sikkert ingen som husket hvor de var, kva de het eller kva det var de feiret). Han åpenbarte sin herlighet og disiplene trodde på ham (det ville eg gjort også). Deretter dro han ned til Kapernaum saman med sin mor ( nå meir ”tørste Maria”) og sine disipler, og der ble de noen dager (det tviler eg ikkje på, den kvelden satt nok i litt).